Losing Touch?

Masterutstillingen
i Design 2015

08.05.15 - 19.05.15
USF Verftet

Å bevare og skape kontakt gjennom design

17 masterstudenter i design ved Kunst- og Designhøgskolen i Bergen viser sine masterprosjekter etter to års studier. Arbeidet er innenfor fagområdene Møbel- og romdesign/interiørarkitektur og Visuell kommunikasjon.

Hvordan skape en møteplass som gjennom aktiviteter bygger broer på tvers av kulturer og sosial bakgrunn?

Hedda Torgersen

Hvordan kan design øke bevisstheten rundt menneskers digitale liv?

Magnus Nyquist

Er du klar over din emosjonelle og fysiske tilstedeværelse?

Isabelle Gelot

Hvordan kan design vekke refleksjon rundt hvordan vi forholder oss til selvet og til andre mennesker i en individualistisk tid?

Henriette Bekjorden Hukset

Hvordan transformere nåværende pasientrom ved Haraldsplass Diakonale sykehus til et lokale for et verdig siste farvel ved bruk av enkle og mobile løsninger.

Jonas Loddensgard Henriksen

Hvordan kan jeg formidle uavhengige publikasjoner og deres kultur til et bredere publikum?

Ann-Kristin Stølan

Hvordan kan eksisterende forkastede rom under bakken tilpasses samtiden gjennom transformasjon? Hvordan tilby ulike og egenartede romopplevelser i fjellhallen på St. Hanshaugen ved å utvikle et nisjehotell?

Marie Hovengen Møller

Hvordan kan jeg skape oppmerksomhet omkring de fysiske og konseptuelle aspekter ved grafisk design?

Sofie Mietke Rasmussen

Hva er Dechman uten bøkene? Hvordan bruke historie og identitet som inspirasjon og formgiver ved transformasjon?

Charlotte Lande Andersen

Hvordan kan jeg gjennom design bevisstgjøre om håndskriftens posisjon og skape refleksjon om dens verdi i dagens digitaliserte samfunn?

Daniel August Askeland

Hvordan kan jeg gi produkter økt emosjonell verdi for brukeren?

Stine Knudsen Aas

Korleis skape nærleik til tross for avstand mellom generasjonar?

Sandra Stølen

Hvordan skape en møbelserie for Grieghallen som tilrettelegger for en ergonomisk og effektiv arbeidssituasjon ved rigging for arrangementer?

Petter Knudsen

Hvordan kan det på skolens uteområde legges til rette for mer aktivitet og kontakt mellom elevene, for å bidra til trivsel i skolehverdagen?

Caroline Langfeldt Carlsen

Hvordan kan jeg designe en digital plattform for musikk som oppleves som personlig og verdifull?

Balder Dysthe

Hvordan gjøre Granvin skole til en skapende læringsarena med vekt på kunst og kultur, gjennom flerbruk og fleksible løsninger?

Marianne Brattebø

Åpningstider

Åpning fredag 8. mai kl. 17.30.
Visningsrommet, USF Verftet
9. - 19. mai 2015

Man - ons: 11:00 - 17:00
Tors - fre: 11:00 - 20:00
Lør - søn: 11:00 - 17:00

Finn frem

0 dager

00 timer

00 minutter

00 sekunder

Hedda Torgersen

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Da jeg skulle legge en plan for mitt masterprosjekt, var det ennå ikke bestemt hva Munchmuseet skulle brukes til etter at museumsdriften flyttes til et nybygg i Bjørvika. Nyheter fra Tøyen fanget min interesse, og jeg så et bygg med mange gode kvaliteter. Ved å transformere bygget kunne jeg skape en møteplass som fokuserer på aktiviteter og som fører mennesker sammen på tvers av kulturforskjeller og ulik sosial bakgrunn, forteller hun.

Hvilke problemer ønsket du å løse?

— Tøyen har i lang tid blitt sett på som den glemte bydel, og blir ofte kalt Oslos bakgård. Området har flere sosiale utfordringer, som mange kommunale boliger, et synlig narkotikamiljø og mange som lever i fattigdom. Barna som leker i gatene er omgitt av et dårlig miljø, og jeg så muligheter for forbedring av oppvekstsvilkårene.

Hvordan har prosessen vært?

— Prosessen startet med fokus på barn og unge, opplevelser og lek. Jeg ble etter hvert mer bevisst på hvem brukergruppen var, og hvilke hensyn som måtte tas. For eksempel ville mange økonomisk vanskeligstilte falle fra hvis det kostet mye å delta. Gjennom undersøkelser og intervjuer fikk jeg innsikt i hva lokalbefolkningen hadde behov for og ønsket seg. Fellesnevneren var en møtearena med trygge rammer for barna. Det har vært en utfordring at bygget er veldig stort, med et areal på ti tusen kvadratmeter. Jeg har derfor fokusert på de viktigste områdene for de ulike møtesituasjonene.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har gjort noen strukturelle endringer for å oppnå et mer dynamisk bevegelsesmønster. I dag er bygget statisk og lukket, med kun én hovedinngang. I min planløsning åpner jeg opp for enklere orientering, som igjen kan senke terskelen for å ta bygget i bruk. Jeg vil også tilbakeføre arkitektoniske kvaliteter som med årene er blitt byttet ut eller fjernet. Disse er med på å gi bygget særpreg og egenart, men for å passe til den nye bruken, synliggjør jeg kvalitetene i «ny drakt». Helhetsinntrykket skal være åpent, inkluderende og fargerikt. Fargebruken reflekterer Tøyens befolkning, og ved hjelp av fargekoder rammer jeg inn soner for ulike aktiviteter for å gi gjenkjennelseseffekt.

Hvilke aktiviteter fyller du bygget med?

— Det blir ulike aktiviteter som alle kan være med på, og som gjør at folk lettere kommer i snakk med hverandre. Matlaging er et eksempel på en aktivitet som kan fungere som en ramme for kulturutveksling basert på felles behov og interesser. Å dyrke, lage og spise mat sammen er et fint utgangspunkt for videre kontakt. For barn er fysisk aktivitet viktig. Min løsning gir rom for lek, klatring og spill. Dette bidrar å bryte ned barrierer når man møter andre for første gang. Jeg ønsker å inkludere, ikke ekskludere, og har derfor valgt løsninger med langbord, hvor flere kan sitte sammen. Det handler om å oppfordre til og legge til rette for kontakt.

Hva kan dette bety for samfunnet?

I dagens Norge er det viktig å inkludere alle mennesker. Jeg tror dette prosjektet kan ha en overføringsverdi til andre steder som trenger en arena tilrettelagt for ulike måter å møtes på. Uansett hvor åpne vi er, har vi alle godt av å møte mennesker fra ulike kulturer, for å skape gjensidig forståelse og minske fremmedfrykten.

Kontaktinformasjon

hedda.torgersen@gmail.com

Magnus Nyquist

Visuell kommunikasjon

— Prosjektet mitt handler om våre digitale tilværelser. Jeg har arbeidet med å undersøke ulike forhold mellom mennesker og Internett. Design er brukt som et verktøy for å utforske og dokumentere forskjellige aspekter ved disse digitale livene, forteller Magnus.

Hva ønsker du å formidle?

— Målet er å skape en alternativ bevisstgjøring rundt våre digitale liv. Jeg ønsker ikke å stigmatisere eller endre måten mennesker bruker Internett på, men heller presentere noen mindre synlige sider ved det digitale. Jeg vil starte en tankeprosess hos folk.

Hvordan har prosessen vært?

— Prosessen har vært spennende. I et uendelig rom av digital informasjon har det vært utfordrende å finne gode innfallsvinkler til temaet. Jeg har tatt utgangspunkt i temaene fødsel, liv og død i en digital kontekst, og bygget videre på dette. Prosessen har ledet meg til mange personligheter og ikke minst til mye interessant innhold.

Har det vært vanskelig å finne informasjon?

— Det er relativt lett å finne folk, siden de fleste av oss jo har en form for digitalt liv. Utfordringen har heller vært å gjøre det interessant. Jeg har forsøkt å finne noen mindre synlige koblinger i informasjonen. Hvilken Facebook-profil står deg for eksempel nærmest? Hvem er din digitale nabo? Hvem er denne personen, og har dere noe til felles? Min nærmeste på Facebook heter Patric og kommer fra Canada. Dette skaper en historie og en relasjon jeg synes er veldig spennende.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har laget et arkiv som inneholder en serie med publikasjoner. Publikasjonene, som er trykket på̊ avispapir, kan beskrives som små̊ rapporter eller utdrag av en eller flere personers digitale liv. Rapportene kan leses enkeltvis eller som en helhet. De forteller alle en historie, samtidig som det finnes flere lag av informasjon som åpner for ulike tolkninger.

Hva kan dette bety for samfunnet?

— For en enkeltperson kan det være starten på en tankeprosess om eget eller andres digitale liv. Kanskje en ny interesse, en nysgjerrighet, eller en form for selvrefleksjon rundt egen digital informasjon.

Kontaktinformasjon

www.magnusnyquist.com

post@magnusnyquist.com

+47 414 28 285

Isabelle Gelot

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

Dette var målet for Isabelle Gelots masterprosjekt: Å lage et rom som tillater mennesker å være mer emosjonelt tilstedeværende.
— Mitt ønske var å lage en fremgangsmåte som kan oppmuntre andre til å bygge et rom for seg selv. Jeg vil få mennesker til å tenke over sin fysiske og psykiske tilstedeværelse. Jeg mener vi mister tilknytningen til omgivelsene i dagens samfunn, fordi vi er så opptatt av den digitale og funksjonelle verden. Folk tar seg ikke lenger tid til å bare være, noe jeg tror vi har behov for, sier hun.

Hvordan har prosessen vært?

— For å kunne gjennomføre dette, har jeg måttet bruke mye tid på research. Jeg ble inspirert av den primitive, tradisjonelle måten å bygge på, og ønsket at produktet skulle gå i ett med naturen. Jeg ville prøve å gjenskape elementer fra fortiden, med fokus på detaljer som materiale, teknikker og håndverk. Alle var viktige for det endelige resultatet.

Hva ble resultatet?

— Jeg har utviklet en fremgangsmåte for et oppsett av en konstruksjon som gjør det mulig for mennesker selv å bygge et tilholdssted. Stedet skal gi dem mulighet til å verdsette nåtiden og den virkelige verden uten alt det digitale og teknologiske vi er så opptatt av. Jeg tenker i hovedsak på et slags tipi-lignende telt som gir ly for omverdenen. Det ble viktigere å lage selve fremgangsmåten til en konstruksjon enn å lage et ferdigstilt produkt, fordi jeg ønsket at dette skulle være brukervennlig og noe det er mulig for et større publikum å bygge. Jeg tror det er viktig å oppfordre folk til å bruke sin instinktive evne til å skape og bygge noe selv eller i fellesskap med andre i stedet for å bestille et ferdig produkt. Konstruksjonen er laget av fire komponenter: en plattform, en overflate, en søyle og et knutepunkt. De kan variere i form og materiale ut fra miljøet og omstendighetene, men har samme hensikt.

Hvorfor er dette viktig for deg?

Jeg er kritisk til min generasjons utvikling, og på en måte føler jeg at menneskene er i ferd med å miste instinktene sine. Vi mister forbindelsen til det magiske og poetiske ved det virkelige liv. Derfor ønsket jeg å gi et tilbud til de som vil ta grep om dette. Å tørre å bare være, uten nødvendigvis å gjøre noe.

Hva kan ditt prosjekt bety for samfunnet?

— Forhåpentligvis vil folk forstå at det er viktig å vende tilbake til et fysisk og følelsesmessig miljø utenfor den digitale verden, men også at de har mulighet til å lage et rom kun for dette formålet.

Kontaktinformasjon

isabelle.gelot@gmail.com

+33 620825356

+47 733580222

Henriette Bekjorden Hukset

Visuell kommunikasjon

— Gjennom dette prosjektet utforsker jeg relasjonen vi har til oss selv og andre mennesker i en tid der det handler om å finne seg selv, være seg selv og realisere seg selv. Her fins det mange paradokser.

Hva ønsket du å finne ut av?

— Mitt utgangspunktet var en frustrert nysgjerrighet på hvorfor mange av oss i dag spiller rollen som «perfekt» og hva dette gjør med oss. Problemene dette berører har med selvfølelse å gjøre, og jeg mener det er nødvendig å stille noen spørsmål rundt dette. Det har vært interessant å se etter sammenhenger mellom motstridende observasjoner jeg har gjort av menneskelige relasjoner. Som for eksempel mellom idealet om å være sitt unike selv og frykten for å være unormal.

Hvordan har prosessen vært?

— Da jeg startet undersøkelsene mine hadde jeg ikke bestemt hva sluttproduktet skulle bli. Jeg startet med en nysgjerrighet på noen udefinerte problemer rundt menneskelige relasjoner og følelser. Derfor har prosessen vært åpen, på både godt og vondt. Jeg endret designstrategi underveis, og gikk fra å prøve å løse et problem til å ville stille spørsmål. I stedet for å lage noe som vil bedre lav selvfølelse har jeg utviklet noe som heller trigger undring over hvorfor så mange sliter med dette. Slik jeg ser det, kan det å stille spørsmål også være en løsning.

Hva ble resultatet?

— Jeg har laget en visuell selvhjelpsbok som ikke nødvendigvis gir leseren svar. Det kan kanskje virke ironisk, men målet mitt er ikke hovedsakelig å kritisere sjangeren eller det den prøver å hjelpe oss med. Boka er ment som en stille kommentar, og jeg ønsker refleksjon rundt hvorfor vi trenger den ​tøffe utrustningen ​som selvhjelpslitteraturen tilbyr oss.
Boka inneholder illustrerte tolkninger av mennesker, møter mellom mennesker og følelsene våre og hvordan de farges av en individualistisk samtid. Illustrasjonene skal trigge undring i stedet for å gi svar.

Hvorfor er dette viktig for deg?

— Jeg mener det er problematisk at vi skaper oss idealer som fremmer en grenseløs selvforbedring. Det er en tendens jeg ser i meg selv, og som jeg observerer i samfunnet. Derfor har jeg brukt deler av prosjektet til å forstå hva det handler om, dette som veldig mange av oss kjenner på – er jeg bra nok?

Hva kan denne boken bety for andre?

—Jeg håper prosjektet mitt bidrar til å stille noen spørsmål som kan hjelpe oss videre forbi lav selvfølelse og narsissisme, slik at vi kan fokusere på̊de store felles prosjektene.

Kontaktinformasjon

henriette.hukset@gmail.com

+47 416 94 108

Jonas Loddensgard Henriksen

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Jeg stedsforankret oppgaven min til Haraldsplass Diakonale Sykehus, hvor jeg tar for meg pasientrom ved overvåkingsavdelingen. Disse rommene er utformet for behandling. Det betyr at det er mye klinisk utstyr der og et tidvis høyt tempo og stressnivå. Likevel dør det pasienter på avdelingen. Mitt mål med denne oppgaven har vært å tilrettelegge for at pårørende skal få en rolig og verdig atmosfære inne på rommet hvor de tar et siste farvel, forteller han.

Hvordan har prosessen vært?

— Det har vært litt frem og tilbake, som det ofte er i en designprosess. Det tok litt tid før jeg kom frem til retning og omfang, men problemstillingen har hele tiden vært den samme. Utfordringen har vært å holde det enkelt, men likevel gi løsningen den verdigheten og opphøyde kvaliteten jeg ønsker ved å bruke et enkelt uttrykk.

Hva så du at du kunne få til?

— Jeg så at jeg kunne gi pårørende mulighet til å ha større fokus på øyeblikket og den avdøde. Det å skjerme dem for aktiviteten ellers i rommet og trafikken ute i gangen ble viktig.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har laget et oppblåsbart produkt som er mobilt og brukervennlig. Det er en luftfylt ramme, trukket med et kvalitetstekstil som gir skjerming for pårørende. Det er også en oppblåsbar vegg bak hodegjerdet til sengen, som sammen med en viss lysbruk vil danne et rolig og mer intimt område rundt avdøde. Tanken er at dette skal være med på å bryte opp rommet og skape en intimsone og en opphøyd stemning for de pårørende. Veggen kan blåses opp på et par minutter, pakkes lett sammen etter bruk og oppbevares i en bag som er lett å rydde bort. Det har vært viktig å lage veggen med disse kriteriene, sånn at behandlingsrommet er fritt for unødvendig rot når den ikke trengs.

Hva kan dette bety for samfunnet?

— Jeg håper jeg berører noe som kan utvikles videre og bli et reelt produkt. Jeg tror det både er et behov og rom for noe som dette.

Kontaktinformasjon

jonas.henriksen@gmail.com

+47 452 30 102

Ann-Kristin Stølan

Visuell kommunikasjon

— Jeg valgte å sette søkelys på fanzinen. Den står for en alternativ bokkultur som eksisterer utenfor bokhandlerne og andre tradisjonelle steder hvor man finner bøker. Fanzinen ser ut som et hefte, ofte hjemmelaget. Den utfordrer grensen for hva som er vanlig å se i bøker, både ut ifra hvordan den er utformet og hvilke temaer den tar opp. Det er et stort engasjement og skaperglede knyttet til fanzinen, mener hun.

Hva ønsker du å formidle?

— Jeg vil skape engasjement rundt fanzinen, slik at folk som ikke kjenner til den kan oppdage den.

Hvordan har du arbeidet, og hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— I oppgaven har jeg sett på forskjellige måter jeg kan formidle fanzine og fanzine-kultur på. Jeg har gjort en del praktiske undersøkelser på arrangementer, som for eksempel festivalen Bergen Art Book Fair. Arrangementer som dette er blitt en vanlig måte å presentere fanziner fra inn- og utland på. I prosjektet mitt har jeg valgt å fokusere på å involvere publikum for å skape en forståelse av konseptet fanzine, men i stedet for å legge opp til at man kun skal iaktta, vil jeg skape en flersanselig opplevelse på utstillingen, der publikum tar del i det å skape.

Hvorfor er dette viktig for deg?

— I flere år har jeg hatt et personlig engasjement for dette. Ikke bare lager jeg fanziner, jeg tilrettelegger også for at flere fanzineskapere kan få en arena i Bergen. Skapergleden og det sosiale rundt dette er veldig inspirerende. Man møtes gjennom det fysiske formatet når man bytter, leser og kommenterer hverandres fanziner. Å involvere publikum på stedet mener jeg er viktig for prosjektets resultat.

Hvilken betydning kan prosjektet få?

— Fanzinen er en del av utviklingen innen selvpublisering. Det er stadig flere forfattere og lesere som får opp øynene for denne muligheten. Selvpublisering er ikke noe nytt, men har de siste årene fått en oppblomstring på grunn av ny teknologi som er blitt tilgjengelig for flere. Med e-bok og internett får de fysiske bøkene en større rolle, med kvaliteter som gir merverdi for eieren både gjennom form og innhold. Fanzinen gjør det mulig for leseren å ta i bruk flere sanser, og den blir en slags parallell til vinylplatene i dag. Jeg mener fanzinen er en viktig del av bokkulturen, siden den skaper rom for å eksperimentere med både form og innhold.

Kontaktinformasjon

ank.is/portfolio

annkristin.stolan@gmail.com

+47 473 88 821

Marie Hovengen Møller

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Jeg visste tidlig at jeg ville jobbe med rom under bakken, fordi jeg alltid har hatt en fascinasjon for rom som skiller seg ut og er litt annerledes. Jeg tok utgangspunkt i fjellhallens kvaliteter, for så å gi dem nytt liv, forteller hun.

Hva så du at du kunne få til?

— Jeg ønsket å lage rom som kunne gi ulike opplevelser og stemninger. Fjellhallene har ikke tilgang på dagslys, noe som har vært en stor utfordring. Målet har derfor vært å skape romopplevelser ved bruk av lys, kontraster og overganger. Disse virkemidlene forsterker eventyraspektet, noe jeg tror flere vil finne spennende.

Hvordan har prosessen vært?

— Det var utfordrende å finne innhold til fjellhallene, og jeg var derfor innom flere forskjellige konsepter. Jeg ønsket et sted med permanent drift som var tilgjengelig og kunne brukes av mange, enten alene eller i fellesskap. Ideen om et nisjehotell kombinerte flere av konseptene og ville tilby varierte romopplevelser. Prosjektet viser utviklingen av prosessen, og hvordan hver avgjørelse har ført meg videre mot resultatet.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har valgt å bruke naturlig dagslys og en kunstig fremstilling av dagslys for å lyse opp og illudere døgnets rytme i hotellet. Derfor er det forskjell på dag og natt, med lys som varierer i styrke, farge og intensitet. Utover det brukes lys for å oppnå stemning, effekter og romforståelse. Rommet er rammen og lyset er virkemiddelet.

Hvorfor har dette vært viktig for deg?

— Jeg mener det er viktig å se verdien i det eksisterende. Selv om behovet har forsvunnet og det har mistet sin funksjon, hadde det en gang et grunnlag og en baktanke. Ved å transformere og tilpasse det eksisterende til nye formål, mener jeg man ofte oppnår et sterkere og mer spektakulært resultat enn det et nytt bygg kan oppnå.
Dette skiller seg ut, noe jeg håper publikum setter pris på.

Kontaktinformasjon

marie.hovengen@gmail.com

+47 938 14 198

Sofie Mietke Rasmussen

Visuell kommunikasjon

— Pass, penger og billetter er alle grafiske objekter vi daglig kommer i kontakt med, men de blir stadig mer overflødige i dagens teknologiske samfunn. Vi trenger ikke lenger billett for å komme om bord i et fly, det holder med en kode på telefonen. Med dette prosjektet ønsker jeg å sette søkelyset på det fysiske grafiske designet og skape oppmerksomhet rundt noe som snart kanskje forsvinner, forteller hun.

Hvordan har prosessen vært?

— Utgangspunktet for oppgaven var å undersøke grunnleggende fysiske og konseptuelle aspekter ved faget grafisk design. Prosessen har bestått av undersøkelser som har gjort meg i stand til å definere og formulere begrepet «grafisk objekt». Dette er en manifestasjon av noe som i utgangspunktet ikke er fysisk. Se for eksempel på kvitteringer, billetter, penger og ombordstigningskort. De er alle en form for bevis eller en kontrakt som gir adgang og som bekrefter våre egenskaper eller verifiserer eierskap. Resultatet bærer preg av å være en visuell drøfting av de forskjellig aspektene ved grafiske objekter. Jeg ønsket å finne ut mer om de estetiske, haptiske, typologiske og emosjonelle verdiene som er tilknyttet disse.

Hva ønsket du å komme frem til?

— Poenget med mitt prosjekt er å arbeide mot et prosessorientert resultat. Jeg forsøker å sette fokus på disse hverdagslige objektene som vi daglig samhandler med, men sjelden tenker på. Hvordan er den estetiske opplevelse av et fysisk objekt?

Hva ble sluttresultatet ditt?

— Prosjektets sluttresultat er en utstilling hvor innholdet overordnet sett kan deles i to. Den første delen tar form av et manifest som består av åtte plakater med en erklæring som definerer et aspekt ved grafiske objekter. Denne delen inneholder også en lommeguide i form av et lite oppslagsverk som gjør betrakteren i stand til selv å identifisere hva et grafisk objekt er. Den andre delen består av ulike serier av merkverdige objekter. Her kombineres ulike grafiske objekters form, typologi og materialitet for å danne nye sammensetninger. Et eksempel er et ombordstigningskort som ved første øyekast ser ut som en pengeseddel og omvendt.

Hva kan dette bety for samfunnet?

— Oppgaven er først og fremst forankret i faget grafisk design, og kan derfor oppfattes som introvert. Likevel har prosjektet universell relevans idet det bevisst behandler og drøfter temaer som estetisk verdi og sanselig erkjennelse. Skal disse verdiene eksistere i fremtidens grafiske design, må vi ta vare på dem og være bevisst deres eksistens i en fysisk virkelighet.

Kontaktinformasjon

sofiemietke@gmail.com

+45 606 82 808

+47 402 33 737

Charlotte Lande Andersen

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Det er ikke utviklet nye planer for bygget når Deichman blir forlatt. Den muligheten ønsket jeg å jobbe med. Det er et imponerende bygg som fortjener å være fullt av liv. Derfor er jeg opptatt av at det først og fremst skal forbli offentlig, forteller hun.

Hvordan har prosessen vært?

— Det var utfordrende å finne et nytt og godt formål til bygget, som opprinnelig ble til for å være et bibliotek. Deichman er bevaringsverdig, og derfor har jeg hatt begrenset med mulighet til å gjøre forandringer og tiltak på arkitekturen. Mye av tiden har gått med til å undersøke bygget og historien.

Hva ble resultatet?

— Resultatet er blitt et Byhus som handler om nyere byutvikling i Oslo. Det skal være et aktivt hus hvor en del av bygget blir brukt til permanente og temporære utstillinger. Byggets hovedsal er fleksibel. Den kan blant annet brukes til forelesninger, utstillinger, debatter om byutviklingen eller til fester. Samtidig er en av de eldre lesesalene transformert til en restaurant for å trekke flere folk. Der er det bokhyller som jeg har valgt å bevare fordi de underbygger husets identitet, men jeg bruker dem på en annen måte enn opprinnelig tenkt. Jeg har transformert bokhyllene til lyskilder og en enkel utstillingsplattform, for å trekke folk videre inn i bygget. Resten av bygget skal leies ut til byutviklere og arkitekter.

Hvilke endringer har du gjort på bygget?

— Jeg har valgt å bevare så mye som mulig av den opprinnelige arkitekturen, og ønsker å vise respekt for historien og arkitekten. Jeg har bevart byggets farger og materialer, og bruker de samme materialene i de utførte elementene, hvor utføringen står som kontrast til det eksisterende. De fleste nye elementene spiller på historien eller identiteten til bygget. Tilgjengelighet for alle er en utfordring. Det er mye trapper i bygget, så jeg har gjort endringer som gir alle en verdig ankomst og bevegelse i bygget.

Hvorfor er dette viktig for deg?

— De siste årene har jeg blitt fasinert av eldre arkitektur, detaljer og tradisjonelle byggemetoder. I Deichman er alt tegnet ned til hver minste detalj, som lysarmaturer og dørhåndtak. Det gir en helt annen verdi enn dagens standardiserte løsninger. I tillegg er jeg oppvokst i Oslo og opptatt av byutviklingen.

Hva kan prosjektet bety for samfunnet?

— Det foregår en aktiv debatt rundt fraflyttingen av viktige kulturhistoriske bygg. Prognoser forteller at 80 prosent av fremtidens bygg allerede er bygget, så gjenbruk av arkitektur vil bli mer aktuelt i fremtiden. Dette bygget blir et møtepunkt med både eldre og ny arkitektur hvor alle som er interessert kan komme for å diskutere byutviklingen.

Kontaktinformasjon

clandeandersen@gmail.com

+47 454 45 861

Daniel August Askeland

Visuell kommunikasjon

I sitt masterprosjekt har han nemlig tatt for seg hvordan håndskrift blir oppfattet i dagens samfunn og hvordan vi relaterer oss til den.
— Mitt ønske er at folk skal skrive mer for hånd. Man må skape engasjement og bruke håndskriften om den skal leve videre. Mange opplever kanskje håndskriften sin som «stygg» og har derfor skriveskam, men jeg tror likevel at dette prosjektet kan engasjere. Å skrive for hånd er enkelt, og vi trenger ikke å henge oss opp i hvordan den ser ut. All håndskrift er god håndskrift, så lenge vi skriver litt hver dag.

Hva så du at du kunne få til?

— Det tok tid å komme frem til en tematikk å arbeide med, og det var en utfordring å jobbe med håndskrift gjennom design. Jeg ville trekke den frem for å vise hva den kan bety og hva vi mister om den forsvinner. Digitale hjelpemidler skal gjøre det enkelt for oss, men man husker mindre av det man skriver og gjør fordi alt går så fort. Dermed forsvinner mye av informasjonen. Det man skriver ned for hånd husker man bedre, fordi hjernen må gjennomgå flere prosesser. Ved hjelp av design vil jeg gjøre folk mer oppmerksomme på dette.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har brukt design for å promotere håndskriften gjennom en fiktiv organisasjon som heter «Grep». Dette gjør jeg for å kunne bruke sterkere visuelle virkemidler. Tanken bak er at publikum skal bli bevisste på håndskriftens posisjon og hvilken verdi den kan ha for dem.

Hvorfor er dette viktig for deg?

— Jeg liker å skrive for hånd, og mener det er et viktig verktøy. Da jeg var liten, hadde jeg utallige skrivebøker som jeg likte å fylle med håndskrift. Da var ikke fokuset nødvendigvis på innholdet, men på gleden ved å øve seg på håndskrift og imitere trekk fra andres skrift til de ble en del av min egen.

Hvilken betydning kan økt bruk av håndskrift ha?

— Gjennom min research har jeg sett håndskriftens utvikling i et historisk perspektiv. I dag skal all kommunikasjon være enkel og rask, men i denne utviklingen er vi i ferd med å miste en del av vår kulturarv. Jeg mener det er viktig å reflektere over hva vi får ved bruk av ny teknologi og hva vi mister.

Kontaktinformasjon

daniel.askeland@gmail.com

Stine Knudsen Aas

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Jeg valgte å jobbe med lamper fordi det falt veldig naturlig med tanke på målsetningen. Lamper er stemningsskapende og ting du aktivt oppsøker gjennom dagen for å styre lyset etter dine behov. Jeg så at selve handlingen med å skru av og på lyset åpner for nye muligheter for interaksjon med produktet, forteller hun.

Hvilke problemer ønsket du å løse?

— I begynnelsen jobbet jeg med bærekraft og med bærekraftige materialer. Etter hvert ble jeg mer interessert i vår emosjonelle tilknytning til produkter, og oppgaven endret retning. Det er en større bevissthet om bruk av miljøvennlige materialer i dagens designpraksis, men det hjelper lite om produktene er laget på en bærekraftig måte hvis de blir byttet ut for tidlig. Jeg har ønsket å undersøke hvordan vi kan skape varige forhold mellom bruker og produkt og på denne måten påvirke vår nåværende forbrukskultur.

Hvordan har prosessen vært?

— Jeg har vært gjennom en veldig fysisk prosess og bevisst brukt modeller som skisseverktøy. Jeg bruker alltid hendene når jeg designer, og jeg liker å si at jeg tenker med hendene. Min research har i stor grad gått ut på å eksperimentere med ulike materialer for å komme frem til en best mulig brukeropplevelse.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg endte opp med å fokusere på sansene, og da først og fremst berøringssansen. Ved gjentatt fysisk kontakt, som gir glede og positiv fysiologisk stimuli, mener jeg at man kan styrke båndet mellom bruker og produkt. Jeg har jobbet med relativt enkle former, noe jeg synes forsterker opplevelsen jeg ønsker at produktene skal gi. Lampenes form og materiale underbygger bevegelsen og berøringen som skal til for å styre lyset, og forteller visuelt en historie om produktet. Den ene lampen spiller på ordet «push» og de to andre på ordet «twist».

Hvorfor er dette viktig for deg?

— Det er mange produkter som vi tar for gitt i hverdagen. Jeg ønsker å skape glede og gi brukerne opplevelser rundt de produktene jeg lager, og er som designer opptatt av å identifisere faktorene som gir gode produkter. Produkter jeg blir fascinert og inspirert av gjør nettopp dette. De kan ha overraskelsesmomenter, aktiviserer ofte brukeren gjennom lek og de involverer flere sanser. Mormor og morfar hadde mange gamle frynselamper, og jeg elsket å dra hånden langs frynsene rundt skjermen. De hadde også en snor man trakk i for å skru dem av og på, og da klikket det så fint. Jeg tror at jeg likte disse lampene så godt som barn nettopp fordi de involverte sansene mine så sterkt.

Kontaktinformasjon

stineaas.com

stine-aas@hotmail.com

+45 410 04 091

Sandra Stølen

Visuell kommunikasjon

Sandra Stølen meiner at generasjonskløfta har blitt veldig vid mellom besteforeldre, som ikkje heng med i den teknologiske utviklinga, og barnebarn, som aktivt brukar teknologien i kvardagen sin.
— De eldste blir ofte ekskluderte, mellom anna i dei mange digitale fellesskapa. For min del blei dette, i tillegg til geografiske avstandar og prioritering av tid, hindringar i mi kontakt med mine eigne besteforeldre i kvardagen, og dette ynskte eg å gjere noko med. Det resulterte i ideen om å bruke lys som ei form for påminning, ei synleggjering av tilgjengelegheit, noko som også resten av familien viste stor interesse for.

Korleis har du valt å løyse dette, reint praktisk?

– Eg ynskjer å skape kjensla av nærleik gjennom noko vi alle brukar kvar dag og som ikkje vil ta for stor plass i ein heim, nemleg lys. For at løysinga skal kunne passe inn og brukast over tid i alle typar heimar, er det viktig å ta omsyn til den personlege smaken. Løysinga består difor av to komponentar som kan nyttast på ei lampe ein likar. Enkelt, som å skifte lyspære og sette i stikkontakta.

På kva måtar blei lys viktig?

— Ved å kople lyset ut til andre heimar vert lyset levande og vert styrt av tilgjengelegheita til andre familiemedlemmer. Gjennom lyset blir informasjon abstrahert, og det kan bety forskjellige ting alt etter behov. Mor mi og bestemor ber meg ofte sende ei melding når eg er trygt attende i Bergen, noko eg sjølvsagt alltid gløymer. Mi rutine med å slå på lys kan vere ei stadfesting på at eg er komen heim raskare og enklare enn å huske å sende ei melding. Eg valde lyset fordi det er noko som alle allereie har og nyttar kvar dag. Ved å slå på lyset veit dei andre i nettverket at eg er tilgjengeleg og at eg tenkjer på dei. Ei påminning om at alt er som det skal vere.

Korleis har prosessen vore?

— Det starta som ei skjermbasert løysing som blei til noko meir kvardagsleg for besteforeldra mine. Eg skjønte at det ville bli umogleg å tvinge på dei ein skjerm. Dei har ikkje interessa i å sette seg inn i det. Eg måtte attende til essensen av kontakt, samspelet. Internett er heller ikkje ei interesse for mine besteforeldre, og dette ville eg ta omsyn til. Kontakten treng ikkje å vere omfattande, men den daglege omtanken tykkjer eg er viktig.

Kva har inspirert deg?

— Mange historier har inspirert meg undervegs. Ei av dei er noko så banalt som ein blå plastfugl med fast plass utanfor ei ytterdør som kan skape eit sikkerheitsnett om noko avvik frå normalen. Om ikkje fuglen blei flytta til andre sida av døra når naboen kom heim frå arbeid, kunne det tyde på at ikkje alt var i orden, og naboen tok turen bort for å sjekke. Det kan bety mykje for einsame eldre, og denne omsorga og kontakten vil eg ha med mine næraste, til tross for at vi bur langt frå kvarandre.

Petter Knudsen

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Prosjektets tema tar for seg hvordan møbler kan stables og flyttes på en enkel og effektiv måte. Jeg har tatt utgangspunkt i Grieghallen, hvor store arrangementer og konserter krever konstant rigging og flytting av møbler, forteller han.

Hvilke konkrete problemer ønsket du å løse?

— Grieghallen bruker standard konferansestoler som er robuste og tunge å jobbe med. De har også liten lagringsplass, noe som gjør at stoler ofte står stablet i fellesarealer uten sikring. Derfor har jeg designet en stol som skal gjøre denne jobben mye enklere.

Hvordan har prosessen vært?

— Jeg hadde en klar visjon om hva jeg ønsket å få til og hadde en prototyp klar tidlig i prosessen. Noen detaljendringer har jeg imidlertid gjort underveis.
Jeg har prøvd å tenke litt annerledes i forhold til stoler som allerede finnes på markedet. Det har vært en utfordring å finne gode løsninger som lar seg produsere på en effektiv måte og som samtidig er funksjonelle.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har designet en stol og et redskap til forflytting som gjør denne jobben mye enklere. I stedet for stabling i høyden, tilrettelegger jeg for horisontal stabling. Det gjør det fysiske arbeidet lettere, og om stolene må oppbevares i fellesområder, vil de ikke utgjøre en risiko for publikum. Det var viktig å lage et visuelt sterkt uttrykk, samtidig som de også blander seg godt inn i miljøet. For å redusere vekten, er rammen av stolen laget av aluminium. Setet er polstret og kan slås opp mot stolryggen. På den måten vil det være enkelt å stable stolene inn i hverandre og opp på en tilpasset vogn jeg har utviklet. Det er litt det samme prinsippet som med handlevogner som dyttes inn i hverandre.

Hvem vil særlig ha nytte av ditt prosjekt?

— Løsningen jeg utvikler vil først og fremst ha noe å si for dem som jobber med å flytte og rigge disse møblene. Min stol vil veie i overkant av to kilo, mens en vanlig stol i Grieghallen veier om lag fem kilo. Ofte rigger også de ansvarlige for arrangementet selv, uten at de har erfaring med å håndtere stoler på en måte som ikke fører til belastningsskader. Bedre tilrettelegging vil redusere risikoen for slitasje på kroppen på grunn av fysisk tungt arbeid og feil teknikk.

Kontaktinformasjon

post@petterknudsen.com

Caroline Langfeldt Carlsen

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Ønsket er å bidra med noe som får ungdom til å bevare motivasjonen i skolen slik at flere opplever videregående som en fin tid og færre dropper ut. Jeg har valgt å fokusere på skoleplassen i friminuttet, hvor elevene kan hente seg inn igjen og få tilbake energi til å mestre dagen best mulig. Prosjektet tilbyr elevene noe annerledes, noe som trekker dem ut i frisk luft og aktiviserer dem.

Hvordan har prosessen vært?

— Det har vært en lang prosess hvor jeg tidlig fikk i gang et samarbeid med Slåtthaug videregående skole og en gruppe ungdommer der. Dette har vært helt avgjørende for prosessen, og ligger til grunn for alle beslutninger jeg har tatt underveis. Skolen består av flere avdelinger spredt rundt på forskjellige bygg. Det er et stort uteareal, men det er ikke tilrettelagt for aktiviteter eller møtepunkter. Dette fører til at elevene holder seg til sitt og sjelden møter elever fra andre avdelinger. Derfor handler oppgaven min i stor grad om å gjøre en skoleplass om til en møteplass, også etter skoletid.

Hva har vært utfordrende?

— Med prosjektets mål om å aktivisere elevene var det av og til utfordrende å møte ungdommenes sterke komfortønske. Om de får lov, blir mange i klasserommet også i friminuttene, noe som fører til en veldig statisk skolehverdag. Variasjon og aktiv avkobling gir viktig påfyll av energi som de trenger gjennom skoledagen. Målet ble å lage et produkt som kan lokke ungdommene ut. For å møte ungdommenes komfortønske skal ute oppleves som inne. Denne skolen befinner seg dessuten i Bergen, og været er verken stabilt eller særlig solrikt, noe jeg også har tatt i betraktning.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg har laget en utestue hvor man kan være sosial og aktiv, eller bare slappe av. Utestuen er plassert sentralt på området som en del av landskapet. Den består av vegger og tak, men er likevel såpass åpen at luften hele tiden skiftes ut. Jeg har valgt å splitte landskapet slik at det legges opp til et nytt bevegelsesmønster, hvor en ny ferdselsrute fungerer som et bindeledd mellom byggene og gjør turen mellom avdelingene mer behagelig. Skolen som helhet uttrykker nå en mer dynamisk flyt hvor landskapets elementer inviterer til opphold. Konstruksjonene har en skulpturell kvalitet som skal løfte blikket opp og videre.

Hvorfor er dette viktig for deg, og hva kan det bety for samfunnet?

— Årene på videregående er ofte veldig formative, og danner grunnlaget for videre utdanning. Jeg er opptatt av at ungdommene skal fullføre skolen, men samtidig få en fin opplevelse. Forhåpentligvis vil dette føre til flere gode assosiasjoner til skoleområdet, noe som igjen vil bidra til økt trivsel. Sistnevnte er noe av det viktigste for å øke motivasjonen i skolen.

Kontaktinformasjon

caroline.l.carlsen@hotmail.com

+47 456 05 537

Balder Dysthe

Visuell kommunikasjon

— Dette var bakgrunnen for mitt masterprosjekt. «Ripple» tar for seg musikkens utfordringer i det nye musikkmarkedet, hvor cd-platene er byttet ut med streamingtjenester. Jeg er veldig opptatt av musikk og er stadig på jakt etter noe nytt, men jeg synes det er blitt for distansert. Forholdet til musikken er ikke lenger like verdifullt. Det mener jeg skyldes at det digitale ikke har de samme kvalitetene som en cd-plate hadde, med tanke på blant annet assosiasjoner til tid og sted og sosiale settinger. Andre faktorer må til for å finne igjen dette, og det var nettopp det jeg lette etter. Noe personlig og verdifullt, forteller Balder.

Hvordan har prosessen vært?

— Masterstudiet går over to år hvor fokus på teori og forskning skal balanseres med design. Mye av tiden har gått med til research, hvor jeg gjennom bøker har utviklet kunnskap, og gjennom intervjuer med eksperter kommet frem til nøkkelord som har vært viktige for resultatet. Det digitale markedet er veldig utfordrende, fordi det er vanskelig å skille seg ut med et unikt produkt som folk har lyst på. Å designe produktet har derimot ikke vært en stor utfordring for meg. Jeg ble tidlig klar over hvor jeg ville, og brukte mitt og andres forhold til det digitale som inspirasjon for applikasjonens visuelle utrykk.

Hvordan har du valgt å løse denne oppgaven?

— Jeg ble inspirert av et foredrag om livet i den digitale verden og hvordan vi er «alene sammen». Jeg reiser mye og ble fascinert av muligheten for å la musikken være en større del av reisen. Jeg ville lage en plattform som ved hjelp av telefonen kunne registrere andre musikklyttere rundt deg, vise hva de hører på og hvor lik musikksmaken deres er din egen i prosent. Like brukere lagres for fremtiden, slik at du i ettertid kan utforske hva de hører på. Man har også mulighet til å kommunisere med vennelisten, anbefale musikk og opprette diskusjoner.
Anonymitet har vært et viktig, men utfordrende tema. Her mener jeg at det viktigste er musikken, og ikke personens identitet. Selvrepresentasjonen som oppstår i sosiale medier kan føre til at vi ønsker å skjule noe av musikken vi hører på, og den selvsensuren ønsket jeg ikke for mitt prosjekt. Jeg vil at man skal kunne dele uten hemninger, at det er musikken som er den røde tråden i plattformen og ikke hvem som står bak.

Hva kan dette bety for samfunnet?

— For meg har det vært viktig å tilføre en merverdi. Med streamingtjenestene har vi «mistet» flere sanser, og sitter kun igjen med syn og hørsel. Med «Ripple» vil jeg skape det personlige og verdifulle forholdet på dagens premisser. Jeg fraskriver ikke teknologien betydning, men ser heller på hvordan den kan hjelpe oss med å oppleve et nærmere forhold til musikk.

Vil dette gi artistene en fordel?

— Jeg mener at «Ripple» vil kunne være lønnsomt for artister fordi hver bruker vil dele musikk i et nettverk som har oppstått basert på felles musikksmak. De mer ukjente artistene som vi sjelden deler med andre vil lettere kunne bli oppdaget og verdsatt på denne plattformen.

Kontaktinformasjon

bd.dysthe@outlook.com

+47 930 34 596

Marianne Brattebø

Møbel- og romdesign/
interiørarkitektur

— Kunst og håndverk prioriteres ikke lenger i den norske skole. Det er store kvalitetsforskjeller, og mange mangler ordentlig utstyr. Kulturfag er påvist å ha positiv effekt for barn, og jeg har ønsket å få dette til gjennom å utvikle en kombinasjonsløsning mellom skole og kulturhus, forteller hun. Hun har tatt utgangspunkt i Granvin skole, i Hardangers minste kommune.
— Å lage gode tilbud på et lite sted er utfordrende, men spesielt viktig, legger hun til.

Hva var ditt utgangspunkt?

— Utgangspunktet var debatten hvor kunstfagenes rolle, eventuelt kunstfagenes manglende rolle, i den norske skolen ble diskutert.

Hvordan har prosessen vært?

— Jeg har jobbet veldig praktisk og taktilt. Jeg har laget en del modeller, undersøkt og sett mange inspirerende prosjekt hvor kunst og kultur for barn er viktig.

Hvordan har du valgt å løse dette?

— Min konkrete løsning er å kombinere kulturhus og skole, slik at skolens arealer kan brukes også etter skoletid. Jeg har valgt å fokusere på fellesarealene i skolen, som har et stort potensial. Her har jeg blant annet arbeidet med et fleksibelt læringslandskap, med gode synlige verksteder tilknyttet uteområdet og prosjektrom. Løsningene skal legge til rette for både utøvelse og opplevelse av kunst og kultur. Et samlingssted og møteplass for arrangementer i stedet for den tradisjonelle gymsalen som ellers blir brukt til slike formål.

Hvorfor er dette viktig for deg?

— Som utdannet lærer er jeg personlig engasjert i dette. Min egen oppvekst fra en bygd i Hardanger gjør at jeg har sett verdien av skolens rolle i et lokalmiljø. Skolebygg eksisterer og blir i stor grad utleid til det lokale kultur- og organisasjonsliv på kveldstid. Jeg har derfor utnyttet og forsterket en tendens som allerede er der.

Hva kan dette bety for samfunnet?

— Vi lever i et samfunn hvor det er viktig å utvikle kreativitet. Ting endrer seg, og vi kan ikke kun vektlegge teori. Samfunnet krever også en kreative kompetanse, og det er viktig å gi barn og unge muligheten til å utvikle sine talent og interesser.

Kontaktinformasjon

brattebo.marianne@gmail.com

+47 456 79 364

Mange av prosjektene som vises på årets Masterutstilling i design ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, har kontakt som tema. Et av dem handler om fysisk berøring i form av å trykke på lamper for å slå på lyset, men også for å skape fysisk kontakt. Dette handler om taktile opplevelser, men også om å skape «en dypere følelsesmessig forbindelse mellom objekter og brukere», som studenten sier i intervjuet med henne i denne katalogen. Også et annet av prosjektene som vises på utstillingen handler om lys, men da som en metode for å skape en opplevelse av nærhet og kontakt mellom mennesker til tross for store avstander, både geografisk og mellom generasjoner.

Tittelen studentene har valgt å sette på sin avgangsutstilling – Losing touch? – peker på tendenser i samfunnsutviklingen som de opplever som problematiske. Avgangsstudentene er opptatt av hvordan vi på ulike vis står i fare for å miste kontakten med deler av virkeligheten, både rent fysisk og i overført betydning. Prosjektene de har utviklet blir da bestrebelser på å skape bevissthet om dette, eller de blir designløsninger som på veldig ulike måter blir midler for å skape kontakt.

Et av prosjektene har som mål å forankre en skole i lokalmiljøet, blant annet ved å gjøre skolen til et kulturhus som kan bli en ramme for kulturell aktivitet og en møteplass for bygden i en del av Vestlandet med befolkningsnedgang. Som en kontrast til dette står et masterprosjekt som griper fatt i utfordringer fra en helt annen del av den senmoderne norske virkeligheten: I en bydel i Oslo med stor innvandrerbefolkning er det mangel på møteplasser for å utvikle kontakt mellom ulike kulturer og med det norske storsamfunnet.

Flere av masterprosjektene handler også om faren for å miste kontakten med fortiden, med tradisjoner og eldre kulturuttrykk. Et av prosjektene ønsker å skape bevissthet om håndskriftens kvaliteter, et annet om de grafiske kvalitetene i fysiske billetter, pengesedler og annet, ved å gjøre dem påfallende og slik trekke dem ut av hverdagens funksjonelle flyt før de erstattes av en enkel kode på mobilen. I andre prosjekter er målet å bevare bygg som er i ferd med å bli tømt og forlatt – Deichmanske bibliotek i Oslo, Munchmuseet på Tøyen og Sivilforsvarets haller i fjellet under byen. Mens det er stor interesse for Lambda og det nye biblioteksbygget i Oslo, er det andre, også designstudenter i Bergen, som spør: Hvilke meningsfulle, kontaktskapende aktiviteter kan byggene som forlates fylles med, og hvordan kan man synliggjøre kvalitetene i byggene som blir tømt og forlatt?

«All that is solid melts into air» er tittelen på en bok av Marshall Berman og et sitat fra Marx. For Berman er det å være moderne «to experience life as a maelstrom, to find one’s world in perpetual disintegration and renewal.» Berman skrev dette tidlig på 1980-tallet, lenge etter Marx, men før den digitale revolusjonen som på ulike måter har gjort virkeligheten enda mer desintegrert, flytende og immateriell som et resultat av en enda raskere fornyelsestakt.

Studentene er såkalte «digital natives», født inn i en digital verden. Samtidig forteller flere av dem om barndomsminner med sanselige opplevelser og former for samkvem som er på vikende front. De uttrykker en bevissthet om verdier og kvaliteter som kan bli liggende i blindsonen når vi kjører i full fart fremover, med blikket rettet mot alt det nye som er under utvikling. Betyr dette at studentene er teknologipessimister eller «ludditter», motstandere av teknologiske fremskritt og endringer? Nei. Løsningene kan være «low tech» (eller «no tech»), men de kan også være løsninger der teknologi brukes til å utvikle former for kontakt med virkeligheten som har den «rikheten» og tyngden som de søker. De to lysprosjektene nevnt innledningsvis er eksempler på dette. Et tredje prosjekt er en digital løsning som etterstreber en forening av musikk og ulike sanselige kvaliteter for å gi en rikere musikkopplevelse og sette mennesker som har noe felles i kontakt med hverandre. Studenten forteller at utgangspunktet for dette prosjektet var et foredrag om livet i den digitale verden og hvordan vi er «alene sammen».

Prosjektene som vises på årets masterutstilling i design forteller at den tid er forbi da en designer mer eller mindre var synonymt med en formgiver. I dag stilles det andre krav til rolleutøvelsen enn dem dette ordet impliserer. Designerne må evne å observere og forstå den verden de lever i og iaktta den med et kritisk blikk. Design kan være en dyrking av det nye, der man har øye for de siste trendene. Men det må også være mulig å se forbi de raske skiftningene og utvikle løsninger ut fra en dypere forståelse av utviklingen i tiden og av hvilke grunnleggende utfordringer det er viktig å gripe fatt i. Da blir designerne gjerne opptatt av at design skal være et middel for å skape bevissthet om kvaliteter som lett blir usynlige, eller et redskap og en ramme for samhandling og kommunikasjon. Leser man intervjuene med studentene i denne katalogen, tror jeg det vil slå de fleste at de er mer opptatt av mennesker enn av ting. Mer enn «ting» designer de opplevelser og koblinger, rom og kanaler for samhandling og kontakt. Design kan bringe sammen det som er adskilt, få mennesker «in touch» med hverandre og med en mangfoldig virkelighet.

I to år har masterstudentene ved Avdeling for design ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB) arbeidet med prosjektene som presenteres på Masterutstillingen i design 2015. Kjernen i masterstudiet er den enkelte students masterprosjekt. Dette er et større, selvstendig og utforskende designarbeid og et designfaglig fordypningsarbeid der studentene bidrar til nytenkning og utvikling av designfaget, gjerne på tvers av de etablerte fagfeltene møbel- og romdesign/ interiørarkitektur og visuell kommunikasjon.

Masterstudiet i design er et tverrfaglig studium der kandidatene arbeider med praktiske, metodiske og teoretiske problemstillinger for å utvikle design på et høyt nivå. Våre studenter utfordres til å tenke både estetisk, etisk og funksjonelt.

Ved KHiB har vi som mål å utdanne designere som tenker helhetlig. Vi ønsker å gi studentene våre mot, innlevelse og innsikt til å utvikle funksjonelle og formsterke løsninger.
Det er viktig for oss at studentene er samfunnsbevisste og har evne til kritisk refleksjon rundt sin egen designfaglige virksomhet. Gjennom faglige samtaler og diskusjoner, i en dynamikk mellom individuelt og kollektivt arbeid, blir våre studenter utfordret på dette. De får tid og rom til å utvikle idéer, anledning til å drive undersøkelser og få innsikt i brukerne og brukssituasjonene de skal designe for, og å skape gode designløsninger for et samfunn i endring.

På visningsrommet på USF på Verftet kan vi se resultatet. Det gleder meg å se hvor ambisiøse studentene våre er, de interessante problemstillingene de belyser i arbeidene sine, og hvordan de har håndtert designutfordringene de har arbeidet med. Denne utstillingen viser at god design handler om langt mer enn elegant form og forbruksvarer. God design gir rammer og fungerer som redskap for samhandling mellom mennesker, noe som er grunnleggende viktig i en større samfunnsmessig sammenheng. God design forener. God design knytter mennesker sammen.

Våre avgangsstudenter skal nå ta steget ut i verden og utgjøre en forskjell i samfunnet. Det blir spennende å følge deres designkarrierer videre.

Jeg ønsker dem all hell og lykke.

Å være designer er å skape opplevelser, danne relasjoner og synliggjøre muligheter. En designer tilfører verdi, og denne verdien handler om medmenneskelighet langt utover det rent økonomiske. Design handler ikke lenger bare om ting og produkter, men om det hele mennesket, med alle de utfordringene en kan møte på i hverdagen. Det handler heller ikke om god eller dårlig smak. Smak er kreativitetens fiende, som Picasso sa det. Godt design i dag kjennetegnes av at estetikk og etikk fungerer som likeverdige elementer i utformingsprosessen.

Å tenke utradisjonelt har vært designerens privilegium og ofte den store motivasjonen for å gå inn i yrket. Det har gitt en kreativ frihet rundt det å skape produkt og tjenester som det har vært reelle behov for i samfunnet. Det som har forandret seg, er at verden i dag befinner seg på et hurtiggående tog hvor designerens utradisjonelle tilnærming til problemløsing ikke lenger kun er et privilegium, men en ren og skjær nødvendighet. For designere har det blitt enda viktigere ikke å låse seg fast i ett spor.

Losing touch? Tittelen på årets avgangsutstilling er en meget god tittel. Er det slik at samfunnet begynner å miste kontakten med velkjente verdier? Og er det nødvendigvis en dårlig ting? For designere handler det om å tenke på utsiden av denne svært så velkjente og noe forslitte boksen. Men evnen til å tenke utradisjonelt, ta et steg til siden og bryte etablerte tankemønster er en krevende oppgave. I fem år har våre avgangsstudenter øvd opp nettopp denne kreative muskelen, med denne utstillingen som det endelige resultatet.

Årets avgangsstudenter beveger seg i hele spektret av samfunnet, fra det private til det offentlige, fra det intime til det allmenne. Spennvidden går fra temaer som verdig død, selvbilde og relasjoner mellom generasjoner til ulike boformer, effektive romløsninger og musikkdeling, for å nevne noen. Dette viser hva som opptar den kommende designgenerasjonen, samtidig som det gir et godt bilde av omfanget av temaer som designere arbeider med i dag. Årets avgangsutstilling viser modne designere som vet at de må løsne grepet for å lande med bedre fotfeste.

Det er med stolthet vi presenterer årets masterutstilling og ser frem til en spennende fremtid for de nyutdannete!

Se på Google Maps (N 60° 23.735 | E 5° 18.540)

Se på Google Maps (N 60° 23.735 | E 5° 18.540)

Pressemelding

Tid: Fredag 8. mai 2015 kl. 11
Sted: USF Verftet, Georgenes Verft 12, Bergen

Masterutstillingen i design åpner for publikum fredag 8. mai kl. 17.30 og står frem til 19. mai på USF Verftet. Utstillingen er den tiende i rekken fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB), siden den første avgangsutstillingen i 2006. Nylig ble KHiB omtalt som en av de beste designskolene i verden i den britiske avisen The Guardian.

Årets masterutstilling har fått navnet 'Losing Touch?'. Tittelen peker på tendenser i samfunnsutviklingen studentene er kritiske til. De er opptatt av hvordan vi i vår digitale tidsalder står i fare for å miste kontakten med deler av virkeligheten. Alt fra fysiske ting som forsvinner, som pengesedler, papirbilletter eller håndskriften vår til møter mellom mennesker. Flere av prosjektene i årets utstilling er designløsninger som på ulike måter blir midler for å skape kontakt.

Avgangsstudentene 2015

Møbel- og romdesign/interiørarkitektur
Stine Knudsen Aas, Charlotte Lande Andersen, Marianne Brattebø, Caroline Langfeldt Carlsen, Isabelle Gelot, Jonas Loddengaard Henriksen, Marie Hovengen Møller, Svein Petter Knudsen, Hedda Torgersen

Visuell kommunikasjon
Daniel August Askeland, Balder Dysthe, Henriette Hukset, Magnus Nyquist, Sofie Mietke Rasmussen, Ann-Kristin Stølan, Sandra Marie Stølen